– På tide å satse på Norge 6.0

Norge taper den viktige kompetansearven hvis vi ikke omstiller oss i tide, bruker erfaringen som industribygger og tenker nytt, smart og sammen, skriver Linn Cecilie Moholt i sin kommentar.

MENINGER 13.10.2015 08:02
Av Linn Cecilie Moholt
 
Linn_Cecilie_Moholt_portrait Linn Cecilie Moholt  

Linn Cecilie Moholt (37) er fast kommentator for Maritime.no.

Som administrerende direktør i det elektromekaniske firmaet Karsten Moholt AS kjenner hun utfordringene som bransjen går gjennom på kroppen hver dag.

Moholt er utdannet elkraftingeniør før hun begynte i familiebedriften Karsten Moholt.

Det norske samfunn slik vi kjenner det i dag er utfordret fra mange hold.

Digitalisering skjer i et stadig økende tempo, delingsøkonomien utfordrer alle etablerte hegemonier og automatisering fører til at de arbeidsoppgaver vi kjenner i dag vil bli utført av roboter i morgen.

I tillegg har Norge de siste 40 år bygget opp en sterkt oljesmurt økonomi som i stor grad har slått beina under tradisjonell norsk produksjonsindustri. Utflagging av produksjonsindustrien har også ført til en eksport av vår nasjonale kompetanse innenfor vannkraft, maritime- og offshore næringer.

Vi står nå i fare for å tape denne viktige kompetansearven for våre kommende generasjoner.

Summen av alt dette gjør at vi står ovenfor et viktig paradigmeskifte i Norge. Kongsberggruppen har derfor etablert et viktig initiativ for å håndtere den kritiske situasjonen , og samlet både næringsliv, akademia og det politiske miljø for å arbeide med dette.

de har lykkes fordi de har våget å tenke nytt og stort

Initiativet har fått navnet Norge 6.0.

Fra Norge 1.0 

Norge har vært preget av noen få, men viktige initiativ og milepæler opp gjennom historien.

Disse initiativene har vært avgjørende for at Norge er slik det er i dag. Det er ikke nødvendigvis mange mennesker som har stått bak disse initiativene, men de har lykkes fordi de har våget å tenke nytt og stort, og deretter satt konkret handling bak sine tanker.

Les også tidligere kommentarer fra Moholt

Man kan tenke seg at slaget ved Hafrsfjord i 872 der Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, utgjorde Norge 1.0.  Grunnloven i 1814 med den etterfølgende industrielle revolusjon, etableringen av Kongsberg Våpenfabrikk og oppstarten på den norske maritime klyngen var Norge 2.0. Videre kan man kanskje definere parlamentarismen på slutten av 1800-tallet, den påfølgende etableringen av Hydro og unionsoppløsningen i 1905 som Norge 3.0.   Gjenoppbyggingen av landet etter andre verdenskrig blir da Norge 4.0.

Det norske oljeeventyret som startet i 1969 peker seg ut som Norge 5.0.

Disse fem milepælene i norsk historie setter paradigmeskiftet vi nå står ovenfor i et brutalt, men viktig perspektiv:

Vi må sammen skape den kunnskapsbaserte industrinasjonen Norge 6.0.

Dette er det mulig å gjøre over de 10-20 neste årene, men vi må ta dagens faresignaler på alvor og handle raskt.

Utfordringer på veien mot Norge 6.0

Vi har i mange år sett at oljebransjen har skapt vilkår som har svekket konkurransekraften og fortrengt andre deler av det norske næringsliv på en uheldig måte.

Høyt kostnadsbilde, stadig bedre lønninger og arbeidstidsordninger kombinert med redusert produktivitet har gjort Norge som nasjon lite konkurransedyktig.

Samtidig har vi unnlatt å ta grep fordi oljebransjen i samme periode har gått veldig bra, og en høy oljepris har båret utviklingen.

Tradisjonell norsk industri har i oljealderen blitt redusert hurtigere enn oljeindustrien har vokst. I mellom 1970 og 1990 forsvant det over 100 000 sysselsatte fra industrien, samtidig som den fremvoksende oljenæringen økte sin relative andel av de sysselsatte.

Kun 33 % av Norges befolkning arbeider i dag i privat sektor. 15 % arbeider i tilknytning til offentlig forvalting og 3 % er sysselsatt i statlige foretak som Telenor, Statoil og Statkraft. 25 % av befolkningen står utenfor arbeidslivet på ulike former for trygd eller sosialhjelp, mens de resterende 25 % er barn eller pensjonister.

Det vil si at 36 %  av Norges befolkning skal generere verdiskapende inntekter, som skal bære velferdssamfunnet for seg selv og de resterende 64 % av befolkningen.

Dette er en brøk, som har blitt stadig mer skjevfordelt etter hvert som industrien har blitt redusert, men det har gått bra fordi oljeprisen i samme periode har økt og båret differansen.

Helt til høsten 2014, da oljeprisen nesten over natten ble halvert.

Få med deg tidligere Moholt-kommentar.

Det offentlige kontrollerer i dag om lag 70 % av produksjonskapasiteten på norsk sokkel gjennom sitt eierskap til Statoil, og 90 % av vannkraftressursene igjennom statlige, og kommunale kraftverk.

Kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten er en viktig inntektskilde for den norske stat, og utbytte fra kraftselskapene er en viktig inntektskilde for kommunene.  Disse kontantstrømmene er med på å finansiere vårt velferdssamfunn.

En halvering av oljeprisen i 2014,og en halvering av kraftprisen de siste fem år, har ført til en kraftig reduksjon i disse kontantstrømmene. Prisene er varig redusert i et langsiktig perspektiv.

Dette medfører at vår velferdsbrøk i 2015 ikke lenger er bærekraftig for fremtiden.

Dette har igjen resultert i økende politisk vilje for et økt skattetrykk som vil sette resten av norsk industri i fare for å forvitre helt. Det er ikke mulig for de 36 % av Norges befolkning som jobber i privat sektor og statlige foretak å erstatte hele bortfallet av inntekter til det offentlige fra olje og kraftnæringen.

Økt skattebelastning betyr ytterligere forverring av rammevilkår og konkurransekraft for en allerede presset norsk industri.

Et velferdssamfunn må bygge på en brøk med en bærekraftig fordeling mellom inntekter til verdiskapning og utgifter til velferd. Det betyr at vi i 2015 og i årene som kommer, er avhengig av å øke vår industrielle sysselsetting.

Mer eller mindre all industri knyttet til tilvirkning av vannkraft-teknologi flagget ut av landet i forrige århundre, grunnet høyt kostnadsnivå og lite globalt konkurransedyktige rammevilkår.

Bufferen fra oljefondet er det viktig å benytte klokt til omstilling og industri-bygging nå.

Det samme gjelder for vår maritime klynge, hvor antall verft langs norskekysten, antall norske utstyrsleverandører og antall norske nybygg er kraftig redusert de siste 20 årene. Den norske sjømannen, som er bærer av vår praktiske kompetanse og en viktig driver for klyngen, er også snart borte.

Vi har også drevet en storstilt eksport av vår offshorekompetanse til Asia i dette århundre.

Antallet utenlandsk-eide bedrifter i Norge har økt med nesten 90 prosent de siste årene, fra litt over 800 bedrifter i 2003 til nesten 1600 bedrifter i 2010. Det er innen prosessindustri, teknologiindustri og maritim/offshore industri at det utenlandske eierskapet er mest dominerende.

Ved store økonomiske endringer i verden, er det en økt fare for at norske selskaper med internasjonale eiere blir lagt ned dersom rammevilkår for å drive virksomhet i Norge er vesentlig dårligere enn i andre land eierne har interesser.

Summen av alt dette er at vår nasjonale kompetansearv stadig står i stadig større fare for å forsvinne for våre kommende generasjoner.

Det er viktig å tenke nytt og skape nye industrielle arbeidsplasser, slik at dette ikke skjer.

Vi har bygget opp en buffer i vårt oljefond, og det er veldig bra. Bufferen fra oljefondet er det viktig å benytte klokt til omstilling og industribygging nå.

Det er viktig at den ikke over flere år tappes for å opprettholde en velferdsbrøk som ikke bærekraftig, fordi stadig færre mennesker er sysselsatt i industriell verdiskapning. Resultatet da blir at vi utsetter et uunngåelig problem, og ikke har midler til å omstille oss for når kassen er tom.

Vi må tilstrebe å unngå å havne i en slik situasjon.

Norge 6.0: Havet, naturen, teknologi , industri og velferd

En politisk vilje til å anerkjenne industribyggere og hvordan de bidrar til samfunnet ved å skape arbeidsplasser må på dagsorden.

Det bør politisk arbeides for en nasjonalkultur som heier på gründere og industribyggere på samme måte som langrennsløpere og fotballspillere.

politisk arbeides for en nasjonalkultur som heier på gründere og industri- byggere på samme måte som langrennsløpere og fotballspillere.

Mange industribyggere føler seg i dag stigmatisert som griske mennesker uten interesse for velferd, og utelukkende med et ønske om å utnytte andre mennesker for selv å bli rik.

Bildet stemmer dårlig med virkeligheten, samtidig som det ødelegger den politiske gjennomslagskraften for å endre våre rammevilkår til vilkår som fremmer en privat verdiskapning som er globalt konkurransedyktig og kommer alle her til lands til gode.

Verdiskapning utelukker ikke velferd, der et en forutsetning for det.

Norge har igjennom tidene bygget opp flere verdensledende industriklynger.

Slike klynger kan være en bærekraftig måte for mindre selskaper å samle og konsolidere kapital, og dermed overleve i et fritt globalt marked.

Sammen kan klyngene skape et miljø som gir selskapene et bredere produktspekter samlet sett enn alene, fordi tilgang til komplementære spesialiserte ressurser og kompetanse i klyngen gir smidighet og rask responstid.

Dette er viktig for et lite land som Norge, med sine små hjemmemarkeder.

For å skape et Norge 6.0 bør vi utvide den norske klyngetankegangen, betrakte alle våre ulike verdensledende klynger, og forene dem i én helhetlig norsk klynge.

Barrierer mellom øst og vest, nord og sør, mellom prosessindustri og offshoreindustri, og mellom fisk og teknologi må rives ned. Vår havbruksnæring med sin fiskeoppdrett må også for godt trekkes ut av skyggen av vår offshorenæring.

Offshore vind og offshore fiskeoppdrett er fremtidsrettede næringer for Norge. Her kan vi bygge direkte videre på vår maritime og offshore rettede kompetanse.

Automatisering, robotisering, 3D printing og annen ny teknologi kan utnyttes for å utvikle nye grønne produksjonsmetoder og nye typer arbeidsplasser. Roboter trenger kompetente ingeniører og operatører, med et høyt kunnskapsnivå.

Vi må produsere store volum med et lavt antall timer, om vi i fremtiden skal være konkurransedyktig mot land som baserer seg på stort antall lavkost timer, og uten bruk av den nyeste teknologi.

Dersom vi kjemper mot utviklingen og frykter den i stedet for å omfavne den, vil resultatet bli at andre nasjoner lykkes med dette i stedet for oss.

Norge er langt fremme og allmennkunnskapen er høy.

Vi har også en sterk historisk kultur som industribyggere. Dette må vi utnytte til vårt fortrinn. Det er viktig at fremtidens havbruksmerder ikke produseres i Asia og importeres til Norge, men produseres i Norge og eksporteres til Asia.

Norge 6.0 må bygge et initiativ hvor vi benytter den kompetansen vi har på energiproduksjon og prosessindustri – bygd opp gjennom over 100 år med vannkraft – koble den med vår sterke kompetanse innen offshore og maritim industri, legge til vår finansielle styrke og sette oss følgende mål:

– Norge skal utvikles til å bli en teknologisk ledende industrinasjon, med lokal grønn tilvirkning av vår teknologi og global eksport av våre produkter, for å sikre fremtidig velferd også for våre kommende generasjoner.