Kapitalisere på bærekraft

Forventningene til informasjon om bærekraft og sosiale forhold øker, skriver Bjørn K. Haugland i sin kommentar. Men det kreves fortsatt endringer for å kapitalisere fullt på de fordelene bærekraft kan gi på bunnlinjen.

MENINGER 19.10.2015 07:57
Av Bjørn K. Haugland
 
Bjørn K. Haugland DNV GL Bjørn K. Haugland Konserndirektør og Chief Sustainability Officer (CSO) i DNV GL.

Har over 20 års ledererfaring fra alle DNV-GL sine forretningsenheter, inkludert 6 år hvor han har bodd og jobbet i Asia.

DNV GL har 16.000 ansatte i over 100 land.

Fra mange hold stilles det økte forventninger til bedriftenes håndtering av miljø, menneskerettigheter, klima, anti-korrupsjon, leverandøroppfølging og arbeidsforhold.

Næringslivet har tatt ballen, og den maritime industrien er intet unntak.

Men det er fortsatt mange endringer som må på plass for at man klarer å kapitalisere fullt på de fordelene bærekraft kan gi på bunnlinjen.

Det handler om standardisering og inkludering av bærekraft i strategiprosesser, innkjøpsprosesser, kvalitetssikring, forretningsutvikling og risikoanalyse.

Dyptgripende endringer

Det er dyptgripende endringer i samfunnets forventninger til næringslivet.

Analysen DNV GL nylig utførte for FNs næringslivsplattform «UN Global Compact» viste med all tydelighet at det er vesentlige endringer i rammebetingelsene for ansvarlig forretningsdrift. Den har undersøkt 1500 selskaper fra hele verden, og dybdeintervjuet nær 250 eksperter fra næringsliv, myndigheter, sivilsamfunnet og akademia.

Sentrale funn i analysen viser at investorer for alvor er i ferd med å få øynene opp for bærekraftig utvikling og behov for informasjon om «ikke-finansielle» parametere. Det å innhente informasjon om bedriftens miljø- og sosiale praksis begynner å bli en del av standard kvalitetssikring i innkjøpsprosesser, oppkjøpsprosesser, investeringsbeslutninger og i valg av forretningspartnere.

Med andre ord er det en rekke aktører som ønsker dokumentasjon på bedrifters praksis. Hva har så responsen vært?

Den første, og fortsatt mest utbredte responsen er bærekraftsrapportering, altså at bedriften utgir en årlig rapport om sitt miljø- og samfunnsarbeid, gjerne i forbindelse med årsrapporteringen.

Slik synliggjør man sammenhengen mellom finansielle og ikke-finansielle resultater, og gir dermed bedre og mer utfyllende informasjon om selskapets evne til langsiktig verdiskapning.

Rapporteringen henger sannsynligvis sammen med at alle informasjonsforespørslene som oftest landet på kommunikasjonsdirektørens pult. Ekstern kommunikasjon ble dermed et naturlig svar.

Det finnes i dag flere internasjonale standarder for utforming av bærekraftsrapporter, som tusenvis av selskap rapporterer årlig etter. Rapporteringen er ofte en god driver internt i bedriftene for å analysere og forbedre egne resultater. Samtidig er det et paradoks at så mye fokus og ressurser settes inn på ekstern rapportering, og at mye av arbeidet har vært drevet av kommunikasjons- og omdømmehensyn.

Derfor ser vi svært positivt på en ny trend, nemlig at bærekraftstema tydelig løftes høyere opp i organisasjonen; til styrerommene og til selskapenes øverste ledelse.

Profesjonalisering og harmonisering både innen bærekraftsrapportering og styringssystemer vil drive effektivitet og lønnsomhet.

Eierskapsmeldingen sier eksplisitt at «Regjeringen forventer at styrene har en aktiv og sentral rolle» og at statseide selskap skal være ledende innen samfunnsansvar. Regulering tiltar også internasjonalt – for eksempel vedtok EU nylig et rapporteringskrav om ikke-finansiell informasjon i årsrapporteringen til store selskap, og stadig fler stater vedtar nasjonale handlingsplaner for bedrifter og menneskerettigheter.

Parallelt med dette, har også langt flere fagområder enn kommunikasjonsavdelingene kommet på banen innen miljø- og samfunnsansvar. For eksempel har risiko-avdelinger, kvalitetsledere, investor relasjoner, HR og juridisk/compliance og innkjøpsavdelingene i mange store selskap nå dette som en del av sine ansvarsområder.

Ledende selskaper integrerer bærekraft som en naturlig del av sine strategiprosesser, innkjøpsprosesser, kvalitetssikring, forretningsutvikling og risikoanalyse.

Profesjonalisering og harmonisering

Det faktum at mange i økende grad vurderer ikke-finansiell informasjon i kontrakts-, investerings- og oppkjøpsprosesser er kanskje den sterkeste driver for ytterligere profesjonalisering og harmonisering av rapportering og ledelsessystemer.

Der man før lot de tusen blomster blomstre, er det nå et klart behov for utvikling av felles standarder, parametere og systemer som gjør det lettere for bedriftene å prioritere, og lettere å vurdere prestasjonene for eksterne. Fra en ganske kaotisk og ad-hoc fokusert tilnærming, har det gradvis blitt enighet om hva som er internasjonal god praksis innen samfunnsansvar.

En milepæl i harmonisering, er enigheten om en felles standard: I 2011 lanserte ISO en veiledningstandard ISO26000.

Det tok arbeidsgruppen på 450 deltagere åtte år å konkludere.

Senere har de åtte største internasjonale sertifiseringsorganene gått sammen om å utvikle en sertifiserbar standard for bærekraft. En slik enighet var relativt utenkelig den gang ISO begynte sitt arbeid.

Det er nå vokst fram en langt større enighet rundt hva som er internasjonal god praksis innen bærekraft i næringslivet, hvordan dette skal integreres i ledelsessystemer, og hvilken dokumentasjon som må på plass for å tilfredsstille sertifisering fra en uavhengig tredjepart. Et slikt sertifikat er også langt lettere å forholde seg til for innkjøpere, analytikere og samarbeidspartnere, sammenlignet med en tradisjonell bærekraftsrapport.

Vi ser denne utviklingen mot mer harmonisering, profesjonalisering og standardisering som et viktig skritt mot et mer bærekraftig næringsliv: Det sikrer mer fokusert og effektfullt arbeid i bedriftene, og gjør det enklere for investorer, innkjøpere og kunder å vite hvordan de skal vurdere bedriftenes prestasjoner.

Næringslivet tar ledelsen

2015 er et spesielt år når det kommer til bærekraftig utvikling. I forrige måned besluttet FN nye bærekraftmål og i desember skal verdens ledere samles i Paris for å enes om en ny global klimaavtale.

Også her hjemme er klimadebatten kommet for å bli.

Lav oljepris og stadig større oppmerksomhet på koblingen mellom fossile energibærere og klimaendringer – økende ledighet i sektoren kombinert med investeringsrisiko – gjør at diskusjonene tiltar om hvordan Norge og norske bedrifter skal posisjonere seg i «det grønne skiftet».

Selv mener jeg at næringslivet allerede leder an og ser muligheter i det grønne skiftet.

Analysen vi gjorde på vegne av FNs Global Compact viser tydelig at næringslivet har gjort store og viktige grep de siste 15 årene for å bringe verden i en ny bærekraftig retning.  Men analysen viser også at mye gjenstår, ikke minst i å engasjere de små og mellomstore bedriftene.

En videre profesjonalisering og harmonisering både innen bærekraftsrapportering og styringssystemer vil drive effektivitet og lønnsomhet.

Norske og nordisk næringsliv er langt framme på dette feltet, og bør være godt rustet for internasjonal regulering og samfunnets økte forventninger. Selv om det jevnlig er nyhetsoppslag om uakseptable forhold, kommer nordiske bedrifter svært godt ut av de fleste rangeringer av «best-in-class» selskaper innen miljø- og samfunnsansvar.

Kan «ikke-finansielle» forhold gi finansielle konsekvenser?

Alt tyder på at forventningene som samfunnet har til næringslivets gjennomsiktighet og god styring av miljø- og samfunnspåvirkning vil øke fremover.

Maritim næring er intet unntak og den norske maritime næringen er en global kompetansebasert næring med en sterk posisjon i markeder over hele verden. På tross av utfordrende markedsbetingelser er den maritime næring blant Norges mest innovative industrier og ligger i forkant med hensyn til å tilpasse seg nye forventninger.

Tiden er derfor moden for ytterligere harmonisering og profesjonalisering av rammeverk og rutiner.

Selskaper som aktivt tar i bruk internasjonale standarder og rammeverk for samfunnsansvar, erfarer at det forbedrer interne prosesser, øker effektiviteten og verdiskapning. Videre har styret og ledelsen fått bedre oversikt over hvordan selskapet skaper verdi – innen hele den tredelte bunnlinjen; økonomisk verdi, miljømessig verdi og samfunnsmessig verdi.

Historien er full av negative medieoppslag på bedrifter som har dyrekjøpte erfaringer for ikke å ha effektive systemer for håndtering av miljø, menneskerettigheter, klima, anti-korrupsjon, leverandøroppfølging og arbeidsforhold.  Moderne informasjonsteknologi driver nå krav og muligheter til åpenhet raskt fremover og enhver bedrift må derfor forberede seg på denne virkeligheten.

Flere etterspør informasjon om bærekraft og sosiale forhold. Manglende kontroll av bedriftens såkalt «ikke-finansielle» forhold kan så absolutt gi finansielle konsekvenser.

Det kan være klokt å starte forberedelsene nå.